Episode 5: Survivorship bias

Da jeg var liten pleide jeg å henge mellom forsetene da vi kjørte bil, helt uten sikkerhetssele. I dag er dette helt utenkelig. Men det gikk jo bra det og, gjorde det ikke?

Hei, Martin her, og du lytter til Fimbul!

Jeg husker godt hvordan jeg hang mellom forsetene i vår Ford Escort da jeg var liten. Foreldrene mine satt foran. Jeg satt bak. Som vanlig var på 80-tallet hadde vi fete setetrekk i beige fuskepels og den var tynnslitt der jeg hang.

Som du hører gikk det bra med meg. Historien jeg forteller kan berette at selv om jeg satt i bilen uten sikkerhetssele, så gikk det jo bra.

Historien har vi hørt før. Et annet eksempel er fra folk som ikke har vaksinert seg. Der står de, og de forteller deg at det har jo gått bra til tross for at de ikke har tatt vaksiner. Har det ikke?

Fellesnevneren for disse to eksemplene er at de som forteller dem lider av det vi kaller survivorship bias. Man forledes til å tro at fordi det gikk bra med dem som greide seg, så går det bra med alle.

Det er selvfølgelig ikke tilfelle.

Det finnes mange forskjellige former for bias. Ordet bias stammer fra engelsk og oversettes til norsk som «skjevhet». Det vil si at hvis man har et bias, starter man ut med et skjevt inntrykk av virkeligheten, enten bevisst eller ubevisst. Og denne skjevheten påvirker hvordan vi forholder oss til kunnskap. Som for eksempel at det gikk bra til tross for at man kjørte uten sikkerhetssele i bilen.

Survivorship bias er en logisk feilslutning hvor man konsentrerer seg om dem det har gått bra med, og overser dem det ikke har gått bra med. Hvilket kan lede til mange feilaktige konklusjoner. At jeg klarte meg gjennom oppveksten uten sikkerhetssele betyr ikke at alle klarte seg. At noen har klart seg uten vaksiner betyr ikke at alle klarer seg.

Akkurat som at statistikken viser at flere overlever både bilulykker med sikkerhetsseler og sykdommer med vaksiner, finnes det også arenaer tettere på vår egen hverdag som lider av survivorship bias.

Et eksempel jeg vil snakke om er konferanser.

Du har helt sikkert gått på konferanser før. Du har lyttet til foredrag fra folk som har fortalt om sine suksesshistorier. Prosjekter som lykkes. Team som gjør det bra.

Jeg har selv snakket på slike konferanser. Om prosjekter jeg har lykkes med. Om team jeg har ansvaret for som gjør det bra.

Konferanser gir deg en deilig følelse av å lære noe nytt. Folk forteller om ting de har lykkes med og du vil gjerne ta med deg erfaringene hjem.

Problemet, derimot, er at dem som lykkes aldri forteller historiene for dem som feiler. At prosjekt X har lykkes med en gitt prosjektmetodikk betyr ikke at prosjekt Y vil lykkes med den samme metodikken. Å ta med seg andres erfaringer hjem er ingen garanti for at du selv vil lykkes når du forsøker å gjenbruke erfaringene. Det betyr ikke at man ikke skal lytte til historiene som fortelles, men det betyr heller ikke at historiene som fortelles er gyldig kunnskap og en garanti for å lykkes.

Selv går jeg sjeldnere på konferanser enn før. Ikke fordi jeg ikke tror på historiene som blir fortalt, men fordi jeg vet hvor fjern min egen virkelighet er fra den som deles. Jeg har ikke de samme folkene. Jeg lager ikke de samme tjenestene.

Når jeg går på konferanser er det av andre årsaker. For eksempel elsker jeg bakgrunnshistorier. Alle feilene som har blitt gjort og all strikk og binders som befinner seg bak velkjente tjenester. Ikke fordi jeg tenker å ta med meg erfaringene hjem, men bare fordi jeg liker historien.

Eller jeg går på konferanser for å forstå trender i markedet gjennom gyldig statistikk eller forskning og eksperimentering.

Den kanskje største verdien i å gå på konferanser for min del er for å treffe andre folk. Hvilke utfordringer har de? Hvilke utfordringer har jeg? Kan vi løse dem sammen?

Jeg liker også konferanser hvor man snakker om hvordan man korrigerer for forskjellige bias. Har du lest boken «Thinking, fast and slow» av Daniel Kahneman, så har du lært hvordan hjernen holder deg for narr. Hjernen din er forhåndsprogrammert til å gi deg kjappe og enkle svar på kompliserte spørsmål. Det er et overlevelsesinstinkt. «Hva er det som rasler i buskene? Best å løpe, det kan være en bjørn! Eller et spøkelse!»

Men selv om hjernen er en luring, kan hjernen lures. Daniel Kahneman snakker om «System 1» og «System 2». System 1 er forhåndsprogrammert til å være trigger happy og gi raske — og ofte feilaktige — svar. System 2 tar over der det ikke foreligger noe raskt svar, og du faktisk må tenke. Og det er her vi må bruke anledningen. Når anledningen byr seg kan vi sette opp et eksperiment.

Det er derfor jeg elsker eksperimenter. Et eksperiment er en test du kan sette opp for å teste en påstand. Slik fungerer den vitenskapelige metode og slike metoder kan vi ta med oss inn i utvikling av nye produkter og tjenester. Vi skal snakke mer om eksperimenter i en senere episode av Fimbul.

I mellomtiden kan du gruble litt over hvilke bias du selv lider av. Og du kan tenke litt over hva du får ut av konferanser. Hvorfor går du dit? Hva lytter du til? Hvem snakker du med? Jeg liker konferanser, men ikke all kunnskap er gyldig kunnskap. Husk å være skeptisk.

Tusen takk for at du lytter til Fimbul, vi høres!